Friday

22. mars



Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,” (2. Korinterbrev 1,3)

Å trøste er en av foreldrenes viktigste oppgaver.  Samtidig er det en av de vanskeligste, for det handler om å lindre en smerte, av enten fysisk eller psykisk art, som barnet er blitt påført.  Det å trøste ved fysisk smerte er ikke lett, selv om beroligende ord og en kjærlig hånd noen ganger kan lindre smerten.  Å trøste når noe har gått i stykker i det indre, er ofte mye vanskeligere.  Det synes kanskje ikke utenpå at barnet er blitt påført en indre skade.  Noen har kanskje sagt noe stygt eller barnet er blitt avvist fra en sammenheng hvor det ønsket å være med.  Hvordan skal man da trøste, når man kanskje ikke engang får være delaktig i smerten? 
Gud, min Far, er den eneste som kan trøste i alle situasjoner.  Når jeg faller og slår meg, når jeg stryker på prøven, når jeg feiler i mitt arbeid eller i mine forhold til andre mennesker.  Når jeg kommer til ham med min smerte, så viser han meg hvordan jeg kan sette alt i stand igjen.  Han viser meg hvordan jeg skal gå videre.  Han står fast når jeg har tabbet meg ut og han forringer ikke smerten jeg opplever.  Han er all trøsts Gud! 

Bønn
Takk for at jeg får komme til Deg, min himmelske Far, med all min smerte.  Takk for at Du som vet alt, ikke forlater meg, men står ved min side og viser meg en vei ut av mørket.